Hanna Marie Resvoll -Holmsen

 

 

        Hanna Marie Resvoll – Holmsen, Født 1873 i Vågå – 1943 i Oslo 

En arktisk pioner, botaniker og naturvern-forkjemper. Hun botanisert på Svalbard og gav ut den første Svalbard floraen. Hanna kjempet for varig vern av natur på Svaldbard og Norsk fjellflora. Hun var en viktig stemme mot oppdemningen av Gjende og Sjoa-vassdraget ved Besseggen i 1920.

Ved Gjendesheim ble det i 2009 satt opp en minnestein over «Grønn-strømpen», Hanna Resvoll-Holmsen. Hanna var i 1907 og 1908 den første som gjorde feltarbeid på Svalbar,  hvor ingen norsk botaniker hadde foretatt studier og fotograferte den artiske vegetasjonen. Hanna og søsteren Hekla, fra Vågå har begge satt spor etter seg i polar-historien, botanikken og kvinnehistorien

 

Smykket: "Svalbard livet" Det er Svalbard i Sølv, Bergkrystall, Ametyst, to Citriner og lær. Disse steinene er symbolene for de to teltene hun hadde på sine turer. Et for botanisering, og et til å bo i. Smykket jeg har laget viser Svalbard.  

    

Hanna Resvoll, født 1873 Vågå, død 1943 Oslo 

Botanikker, forsker, og plante-fotograf, første kvinne som deltok på vitenskapelige ekspedisjoner i 1907 og 1908 til arktiske strøk, Svalbard.  Hun ble en viktig stemme angående fredning av naturmangfoldet på Svalbard, når Svalbard-traktaten kom i 1925, som innebar fredning av sjeldne polarplanter.

Forsker og eventyrer. 

Norsk første kvinnelige Naturvern-forkjemper, naturforsker, botaniker, plante-samle, polarforsker og den første "Grønnstrømpe" som ville verne viktige natur i Norge og på Svalbard. 

Hun kjempa mot oppdemmingen av Gjende og Sjoa-vassdraget ved Besseggen. Hun var en av kvinnene som la grunnlaget for at Norge ble en polarnasjon, og den første naturforsker som brukte fargefoto til dokumentasjon.

Se innlegget mitt del 1, fra boka "Polarheltinner" om barndom, ungdomstid og utforskning. Her i denne boka kommer vi tettere inn på Hanna som voksen i\og hennes prosjekt., 

Svalbard: Hanna ble med på en forskningsferd sommeren 1907 til Spitsbergen, hun deltok som botaniker på Gunnar Isachsen ekspedisjonen, under ledelse av Adolf Hoel. Feltarbeidet var en del av hennes hovedfagsarbeid i botanikk. Det var 1.gang en botanikker skulle gjøre undersøkelser på øya.  Hun ble satt i land på nordvest-hjørnet av Spitsbergen, den 25 juli og etter 6 uker dro de hjem. Hun kunne gå i dager alene, med en Krag - Jørgensen rifle over skuldrene, samlet planter, presset dem og noterte jordsmonn og landskapet. Mange områder var ikke kartlagt, hun oppdaget nye arter. Hun tok mange bilder og ble oppfattet som en dyktig kvinne.  Kledd i mannfolk klær, med skjørt over.  

Et halvt år etter holdt Hanna foredrag om "Spitsbergens vegetasjon" planteøkologien og jordsmonn-forhold.  I mai 1908 var hun og Adolf Hoel i Paris for å knytte kontakter og studere den botaniske samlingen. Der traff de mange viktige personer.

Sommeren 1908, var hun ved Coles Bay, sør for Longyearbyen, ved Isfjorden. hun trengte mer arbeid til hovedoppgaven sin og ble med til Svalbard. Fyrst Albert av Monaco hjalp henne til å finansene oppholdet. Hun elsket livet med telt i ødemarken, alene. Hun botaniserte og fotograferte mye, også tok mange fargebilder og skrev en mengde reisebrev til Aftenposten, som gav inntekter. 

Det var vennen geolog Gunnar Holmsen som oppmuntret henne til å bli med til Svalbard som student i 1907, og turen i 1908 gav seg selv når målet var hovedoppgaven, Hanna var også på feltarbeid i Finnmark i 1909, 1910, 1920. Tok embets-eksamen og underviste ved Universitetet i Kristiania til 1921. Hanna og Gunnar giftet seg i 1909.

Fra venstre Hjalmar Johansen, Hanna og Gunnar Holmsen. 

Hun med sin 2. ektemann Geolog Gunnar Holmsen. De giftet seg i 1909.

En enslig kvinne blant menn på Svalbard

            

 Bilde er fra Hanna sin to telt på Coley Bay/ Colesbukta i 1908 her bodde hun i to måneder alene for å samle og fotograferte planter. 

Et telt til å sove i, og et telt til planter og utstyr/pressing av blomster og annet viktig materiale. Hanna elsket polar-somrene, i telt, lytte til villmarka, bølgeskvulp og fuglelivet. Somrene er korte og vinteren kom tidlig og bakken har vært frosset etter 29 august skrev hun. Polar-naturen og særlig den spesielle stemningen over den kalde naturen, elsket hun. Breene som kalvet, fuglene og havet og vinden som ble til storm.  Den 12 september ble hun hentet, da hadde det vært storm i flere dager. Å klatre i fjell var hun ikke redd for, og var like ved å falle langt en gang, men reddet seg med en hammer. Etter fallet var hun mest lykkelig over at fossilene var like hele. 

Hanna presset 700 ark med planter, og 200 glass med planter på sprit, og kasser med levende planter, pluss en frø-samling ble skjenket Universitet, botanisk museum. 

 I 1910 ble hun invitert til åpningen av det oseanografiske museet i Monaco, hvor flere av hennes planter ble stilt ut. Hovedfagsoppgaven i Botanikk ble ferdig, skrevet på fransk. Den ble seinere oversatt og publisert som "Svalbards flora" og ble grunnlaget for seinere bøker om plantelivet på Svalbard.  Hennes arbeid la grunnlaget og hun ble en viktig aktør når store områder ble vernet på Svalbard i 1932.

Hun skrev dikt, reisebrev, avhandling, artikler og holdt foredrag i fleng. Fra 1921- 1938 jobbet Hanna som dosent i plante-geografi ved Universitetet i Kristiania. Året1927 kom Svalbards Floraen ut, med hennes egne bilder. 

Naturvern og miljøvern i Norge: 

Hanna kjempa mot oppdemmingen av Gjende og Sjoa-vassdraget ved Besseggen på 1920 tallet. Hun ville bevare Gjende, Bygdin og Sjoa, og vant fram. Hun fikk tilnavnet, grønnstrømpe "Den første naturverner". Den 4 juli 2009 ble det avduket en minnestein over henne ved Gjendesheim.

 

På Svalbard fikk hun en elv, en slette og noen vann oppkalt etter seg mellom Magdalene fjorden og Kongsfjorden som ligger nord vest for Ny -Ålesund. Dieservatna og Diesetsletta. (Hun var formelt gift Dieset i første ekteskap, og het fremdeles det, hun ikke var skilt 1907) 

Tidsskriftet Naturfredning var Hanna redaktør for i 7 år. Hun kritiserte nyplanting av granskog og var opptatt av å verne den naturlige fjellskogen. Hun ble svært upopulær hos de som drev med skogbruk. Hanna torde å gå inn i konflikter, der industri ville kollidere med økonomi. Hun elsket uberørt natur, den virkning opplevelsen som natur har på sinn og helse, er viktig.

Hanna studerte Norske naturområder på Svalbard og Norsk fjellflora. Hun kjempa for vern av disse områdene og gav ut flere verk om naturen, og en etterlot seg en fotografi samling. På Nasjonal biblioteket finnes en egen Resvoll- Holmsen samling. Visstnok var Hanna også en dyktig akvarell- maler og malte blomster over alt og på alt av skatoll osv. 

Hanna hadde to sønner. Helge ble bare 29 år, han døde i Spanskesyken i 1923. Broren Per, født 1911. Sønnen hun fikk med Gunnar Holmsen.

Et legendarisk bilde av Hanna, som er med hver gang hun skal omtales, så hun er med i mitt smykke også. 

 Jeg har satt sammen disse to innleggene om Hanna til et mer nøyaktig bilde for meg å jobbe etter. I denne boka er det også mange personlige brev man kan lese.

Kilder: Anka Ryall har skrevet boka om "Hanna Resvoll-Holmsen, en arktisk pioner», utgitt i 2023 på Orkana Akademiske, kjøpt selv. 

og "Polarheltinner" av Sigri Sandberg Meløy, finner du her. .

Norsk polarinstitutt har utgitt Boka: "Natur bevart i Bilder av Hanna Resvoll- Holmsen". 

Hanna er en av kvinnene jeg har med på utstillingen "Håndlagde historier" i Vågå. Hun måtte jo med, siden hun var fra Vågå. 

Anne Stine Ingstad, laget til Galleri Ullinsvin utstillingen, 22 juni - 8 sept. i Vågå. 1:3 nye

  

                                Anne Stine Ingstad

 1918 Lillehammer - 1997 Oslo

Arkeologen Anne Stine og Helge Ingstad, kunne bekrefte saga-historien om Vinland. Arbeidet med tekstilfunnene fra utgravingene i Kaupang og Oseberg

Anne Stine Moe, fra Lillehammer, gift med Helge Ingstad (1899-2001). Ekteparet gjorde store oppdagelser og har satt spor etter seg i verdenshistorien, med funnene av norrøn bosetning etter Eirik Raude og sønnen Leiv Eriksson på Newfoundland, Canada. Men, hvem fikk all heder, det var Helge Ingstad.

Helge Ingstads bok «Pelsjegerliv» imponerte den unge jenta Anne Stine, mannen hun drømte, beundrer og skrev mange brev til han. Hun var 18 år yngre enn Helge. Anne Stine vokste opp, på Lillehammer. Faren var jurist og forsvarer, han hadde mange oppdrag i bygdene oppover i Gudbrandsdalen. Anne Stine elsket å være med han for å se på all Bonderomantikken som det var mye av oppover i dalen, og spesielt i Sjåk og Lom. 

Anne Stine utdanne seg til arkeolog, og dro til Paris 18 år gammel i 1936, der møter hun Helge for første gang. Anne Stine og Helge giftet seg i mai- 1941, Benedicte ble født 1943. Anne Stine utdannet seg som arkeolog, tok magistergrad og fikk konservatorstilling ved Skogbruksmuseet i Elverum, 1960-61 i oppbygningsfasen. Helge var stadig på ulike ekspedisjoner.

Vinland-ekspedisjon, varte fra 1961-68, på leting etter spor etter Erik Raude, og sønnen Leiv Eriksson som han kalte Vinland. Helge var ekspedisjonsleder og Anne Stine arkeologen som ledet et internasjonalt team. Det første funnet i 1963 var åtte hustufter, og et spinnehjul. Det ble mye presse på saken når dansk arkeolog Melgaard påsto at Anne Stine hadde jukset, og at hun hadde tatt med spinnhjulet fra Norge. Anne Stine følte at hennes jobb ikke ble verdsatt og hun dro hjem. I 1968 fant Anne Stine en Ringnål og mange forlatte bosteder med koke groper og hustufter. De fastslår at dette var stedet der den Norrøne bosetningen slo seg ned, på L`Anse Aux Meadows som ligger i Labrador, på nordspissen av Newfoundland i Canada. Funnene bekreftet at vikingene dro til Amerika 500år før Columbus.

Disse funnene ble til mange intriger i miljøet, og Danske J. Melgaard fra Nasjonalmuseet hevdet han hadde informert Helge om dette i 1955 og vil ha ære, han også. Han kalte samtidig Anne Stine for en amatør. Det ble mye uvennskap, den tiden. Thor Heyerdal sto på sitt og mente Columbus oppdaget Amerika.

Det endte med at Helge Ingstad ble invitert og hedret for sitt arbeide med å finne verdifulle rester etter den norrøne bebyggelsen og Leiv Eriksson oppdagelse av Nord -Amerika. Anne Stine ble ikke invitert til festlighetene.

Vinlandsekspedisjonene hadde tatt på ekteskapet, og det skulle prege dem resten av livet. En del av det var nok alle konfliktene, og annerkjennelsen som ikke ble slik de hadde ventet i forhold til alt av hva de hadde jobbet med i mange år og funnet. Anne Stine følte at hennes funn ikke ble verdsatt. Newfoundland Universitet derimot, æret henne i 1969 med tittelen æresdoktor.

I 1977 ble Anne Stine statsstipendiat og startet arbeidet med tekstilfunnene fra utgravingene av Kaupang og Oseberg funnene. Boka «Osebergdronningens grav» kom ut i 1992. De var tre forfattere, arkeolog Anne Stine, (med 180 sider), arkeolog Bjørn Myhre og professor Arne Emil Christensen.

Hun skriver godt og engasjerende om de ulike tekstilene som ble funnet i Oseberg- gravkammeret, ved Tønsberg.

Det ble i 2001 oppført en skulptur av Anne Stine og Helge ved Viking-museet på Bygdøy. Utført av Ulf Aas. Det fikk ikke Anne Stine oppleve, hun fikk kreft og døde i november 1997.

Smykkene: «Hjerte banket for..». I halsen ei ringnål i sølv og ei sølje i sølv, med naturstein fra Mjøsa. Montert på bildet ikledd bunaden: Rondastakk og rutaliv. Bunaden som har vært i bruk i nord Gudbrandsdalen siden 1830. Ordet rond betyr striper. Ferdig montert A3.

Kilder:

Benedicte Ingstad sine to biografiske bøker om foreldrene. Boka, Oseberg Dronningensgrav, Wikipedia og div annet

Magdalena Abakanowicz, 1930 - 2017. Polsk tekstilkunstner. Nytt!

                                          Nye "Hommage smykker" til Polen utstillingen.

 

Hommage to:

                MAGDALENA ABAKANOWICZ

1930 Warszawa – 2017 Warszawa, Polen 

Polske kunstneren kjent for sine store vevnader og tredimensjonale skulpturer, installasjonskunst

Barndomsminnene var ofte inspirasjonen hennes, traumene fra andre verdenskrig. Hun var15 år gammel da krigen sluttet. Magdalena, ble uteksaminert fra Academy of Plastic Arts, i Warszawa i 1954. Hun laget store vevnader som dannet tredimensjonale rom. Hennes fascinasjon for naturen begynte som barn, da hun bodde på bestefarens herregård fra 1600-tallet dypt inne i den polske skogen: «Merkelige krefter bodde i skogen og innsjøene som tilhørte forfedrene mine». Dyrehorn, huder, skjell, kokonger og andre gjenstander ga henne inspirasjon, og ble til arbeidene i plante- og dyrefibre.

Hun var leder av New Tapestry-bevegelsen, på slutten av 1960-tallet. Fiber var hennes kunstuttrykk, hun brakte fiber som kunstform, inn som et miljøvennlig materiale i kunstverden. Mye av materialene hun brukte fant hun. Det kunne være tau eller annet som hun vasket og farget. De store vevnadene fikk navnet: Abakans (etter hennes etternavn). Hun har sagt: «Jeg ser på fiber som det grunnleggende elementet som bygger den organiske verden på planeten vår. Det er av fiber alle levende organismer er bygget, vevet til planter, blader og oss selv, nervene våre, vår genetiske kode, kanalene i årene våre og musklene våre». Vi er alle fibrøse strukturer.

Magdalena bodde i Polen under det kommunistiske regimet, og etablerte en karriere som stor internasjonal kunstner. Arbeidene hennes finnes i mange offentlige og private samlinger, rundt om i verden. Hun stilte ut internasjonalt, og brakte sine monumentale, fibrøse former inn i nye relasjoner eller situasjoner og miljøer. Hun banet vei for dagens installasjonskunst og introduserte elementer som hun fant, og stilte de ut ved siden av sine håndvevde former. Magdalena likte ikke å bli stemplet som bare en fiber-kunstner, hun lage figurative skulpturer, og kalte seg selv skulptør. Hun var påvirket fra tidens avantgardeutvikling innen uformell kunst og konstruktivisme.

Halssmykket: «Samtalen» sølv klave, forgylt sølv figurer, inspirer av Magdalenas skulpturer.©

                                                                                    

Rosa Luxemburg 1871 - 1919. Nye "Hommage smykker" til Polen utstillingen.

           Hommage til:

Rosa Luxemburg

 
   

Hommage til:

Rosa Luxemburg

 1871, Zamose, Polen – 1919, Berlin

Polsk revolusjonær politiker, filosof, redaktør og forfatter 

Rosa, døpt Rozalia Luksenburg, født i Zamosc i Sørøst Polen, i den russiske tsar-styrte delen av Polen. Den velstående jødiske familien flyttet til Warszawa, for å sikre barnas fremtid. Rosa gikk på byens beste pikeskole, der var det forbudt å snakke polsk. 16 år gammel ble hun med "Proletariat" en sosialistisk undergrunnsorganisasjon. Tsarens hemmelige politi, fikk vite at hun mislikte det Russiske keiserdømme som styrte Polen. Det ble farlig, en prest hjalp henne så hun kom seg til Zürich, Sveits i 1889.

Leo Jogiches (kjæresten) og Rosa, grunnla i 1893 et tidsskrift hvor hovedtema var å støtte arbeidernes-saker, og kampen mot kapitalismen. Hun ledet den sosialistisk bevegelse, som kjempet for en mer rettferdig verden, hvor det skulle være sosialisme nedenfra, -fra folket. Ikke en ene-hersker som styrter, - diktatur. Målet var en bedre og mer rettferdig verden, mot kapitalismen, kvinne-undertrykking og antisemittismen.

Rosa utdannet seg ved universitetet i Zürich, studerte filosofi og samfunnsøkonomi. Tok doktorgrad i økonomi i 1897, som en av de første kvinnene i Europa. Hun utgav 8 bøker. Flyttet til Berlin, giftet seg proforma med en tysker, fikk tysk statsborgerskap og stemmerett. Engasjerte seg på venstrefløyen SPD, og fikk politisk innflytelse i partiet. 

 1.verdenskrig bryter ut 1914, Rosa var krigsmotstander. Freds-hissing var en forbrytelse og Rosa ble anklaget for sivil ulydighet. "Rosa ble en trussel mot rikets sikkerhet" hun ble et viktig navn, og fengselet, det skulle bli mange lange fengselsopphold. Hun var med å lage div. illegale aviser under 1, verdenskrig. Hun var redaktører i avisa "Den røde fane". Hun gikk i dekning. Den 15 januar 1919 ble hun tatt, mishandlet av høyere ekstreme. Rosa ble skutt i hodet og liket blir kaste i Landwerhr-kanalen, i Berlin.                                                                                 

Halssmykke: «Ved reisens slutt» sølv, svart marmor, kalsitt, naturstein, lær. Liket av Rosa, 47 år gammel fløt av gårde, det ble funnet 31 mai. Rosa ble gravlagt den 13. juni 1919 på Friedrichs Felde kirkegård i Berlin. Begravelse følge ble fulgt av rundt 200 000 mennesker i stille protest og sorg.  ©

Hommage til Pan Yuliang, Kinesisk/fransk malerinne

Hommage til

Pan Yuliang

 1899 Kina  - 1977 Paris

                                      Kinesisk foreldreløs jente ble en kjent eksil-kunstner i Frankrike.

Pan Yuliangs foreldre døde, og Pan vokste opp hos onkelen sin i Kina. Onkelen slet med opiums -gjeld og Pan på 14 år ble et bytte til Herlighetens-hus. Hennes onkel hadde lært henne mye om poesi. En velhavende embedsmann,  Zanhua forelsket seg i henne og kjøpte henne fri. Tok henne med til Shanghai, og giftet seg med henne som annen hustru (konkubine) og Pan fikk et nytt liv.

Pan kom inn som første kvinnelige elev ved Shanghai kunstakademi og reiste senere til Kunstakademiet i Paris. Ferdig skolert kom hun tilbake til Shanghai, der hadde hun utstilling. Særlig akt-tegningene av kvinner fikk voldsom kritikk, det var usømmelig kunst på 1920 årene. Tegningene krenket Kinas normer og utløste en debatt rundt hennes kunst. På grunn av alt kaoset rundt henne, valgte hun å flykte tilbake til Paris 1937. I Frankrike fortsatte hun sin tegne- og maler-karriere. Der skapte hun seg etter hvert et navn, og ble fakultetsmedlem på Ecole des Beaux Arts. Hun var utøvende maler i Paris i førti år.

Eksil-kinesiske kunstnere i Frankrike valgte henne til formann for Den kinesiske kunstnerforening. Hun ble en kjent kunstner og hadde mange internasjonale utstillinger i: Storbritannia, USA, Tyskland, Japan, Italia, Sveits, Belgia og Hellas. Pan jobbet med ulike teknikker: med tegning, maleri, trykk og skulpturer. 

Hun ble Innkjøpt av f.eks.: Kunstmuseet for moderne kunst, Pompidou- senteret i Paris og Kinas Nasjonalmuseum i Beijing.

Hun levde i Paris frem til sin død i 1977. Begravet på Cimetière du Montparnasse.

 Smykket: «Maleren fra Shanghai» Sølv som vrenger og vrir seg, form elementene har en mørk oksydert side og en lys blank side (slik livet kan være). En stor jade (som jeg kjøpte i Kina) samler sølvkjedet og de Kinesiske emalje-kuler gir bevegelse og liv i kjedet.

Jeg ble kjent med Pan Yuliang gjennom boka «Maleren fra Shanghai» av Jennifer Cody Epstein. Filmen: «A Soul Haunted by Painting» er om hennes liv, fra 1994

 

Om Pan sitt liv kan du lese i denne boka: Jennifer Cody Epstein.

En veldig fin sann biografi om en kinesisk kvinnes liv. 

NB: Denne omtalen ble sensurert vekk, så her er en kortere versjon. 

Virkeligheten var nok for sterkt for .....

Innkjøpt av Innlandet Fylkeskommune, desember 2021

  

Hommage til: Märta Tikkanen1935 i Helsingfors, Finland. 

Svensk-finsk forfatter, journalist, feminist og filosof

Århundrets kjærlighetssaga, 1978

Hommage til: Katti Anker Møller, 1868 - 1945

Kathrine Anker Møller, feminist, foredragsholder og politiker.

  

Hommage til:  Anne Frank, 1929 –1945

 Dagboken en jødisk ung jente skrev når hun og familien måtte gjemme seg i et hus i

Amsterdam under 2. verdenskrig, de satt skjult i 2år og 2mnd. 

  

Hommage til: Sigrid Undset

1882 - 1949, norsk forfatter og nobelprisvinner

Det er 100 år siden trilogien om «Kristin Lavrandsdatter» kom ut i 1920,

det var denne trilogien hun fikk Nobelprisen for i 1928

  

Hommage til:  Britt Karin Larsen   Forfatter og poet bor i Elverum, f.1945

En modig forfatter som skriver om våre nasjonale minoriteter, om taterne, skogsfinner,

                     de ensomme og svake i samfunnet løfter hun fram i sine bøker.

Hommage til:  Gunvor Hofmo

Norges mest betydningsfulle modernistiske lyriker, 1921-1995 smykke nr 2

Jeg ble skikkelig glad over at Innlandet Fylkeskommune kjøpte inn så mange av mine smykker fra Hommage til.... serien. Det blir spennende hvor de blir hengende, for det vet ikke jeg.

Tusen takk!

Boka jeg har laget om kvinneprosjektet mitt!

Ja, så er ble den endelig ferdig! 

Noen ord under fra forordet i boka.

«Smykker til unike kvinner»

Det er et feministisk prosjekt, hvor formålet er å hedre ulike kvinner. Kvinner som har betydd mye i sin samtid, viktige i nåtid og inspirerende for fremtiden. Dette er kvinner som har bemerket seg og gjort inntrykk på meg, gjennom det jeg har lest om, eller av dem. Et prosjekt jeg har jobbet med, over flere år.

Jeg har latt meg inspirere av disse kvinnene sine liv, hva de har utført og eller huskes for. Jeg har laget et smykke som symboliserer hver enkelt av disse unike kvinnene. Inspirasjonen har vært hva den enkelte kvinne har jobbet med eller gjorde i sin tid. Hva som særpreger/særpreget hennes arbeid eller henne selv, opplevelser hun har hatt i livet eller noe hun har blitt kjent for. 

Dette er et prosjekt som bygger mye på det litterære, dvs. bøker jeg har lest om dem. Jeg ønsker i denne katalogen/boka å formidle i noen setninger deres historie, hva som har inspirert meg og hvorfor nettopp hun har blitt valgt.

Mitt hovedmateriale er sølv, noen gull detaljer, ulike edelsteiner, perler eller steiner jeg selv har funnet i Mjøs-kanten. Noen smykker er laget i treverk, med sølv detaljer, eller med en mix av andre materiale. Smykkene har to funksjoner, de kan henge på veggen som bilder, eller bæres.                                                                                                                       

Alle smykkene er derfor helt unike i formuttrykket og i materialvalget. Materialvalget er viktig for å få fram det ønskede uttrykk i kvinnens personlighet, hva den enkelte likte/liker, brukte livet eller fritiden sitt til.

Hulda sitt smykke har jeg naturligvis laget i tradisjonell bunadsstil, montert bak glass med foto av min Hulda Garborgdrakt, som bestemor sydde til sin konfirmasjon i 1915.

Disse bildene er kjappe mobilbilder, men en illustrasjon. 

Har sendt Facebook melding til Åse Kleveland, så håper hun leser meldingen, med diverse bilder. 

Ellen Vahr skrev om Anne Brannfjell i boka "Gaven", Anne var fra Gjøvik og hun lærte mye om blomster og de helbredende effekter de kan brukes til i medisin av Elsby som kom fra Biri, det er på Biri utstillingen er. (Dette bildet ble veldig grått.) 

Jeg har også med bilder som viser inspirasjonen min til hvorfor smykket ble slik!

Boka ble på 97 sider.

Koster 175 kr + porto 

Håper mange kommer og ser utstillingene på vakre Fjordheim!

Min i galleri Anton og Marit sin i huset, i Lise-salen.

Smykke hvor jeg hedrer Ingrid Wigernes

HOMMAGE TIL

Ingrid Wigernæs

1928 i Hemsedal

Hun synliggjorde kvinnenes plass og satte agendaen for kvinners

 deltagelse i skisporet.

Ingrid Wigernæs er en kvinne som har satt viktige spor etter seg i sports-historien som tidligere langrennsløper og trener.  Ingrid Wigernæs var en av forgrunn kvinnene under den første suksessrike perioden innen langrenn for damer i Norge. Hun vant 10 km i NM på ski, nordiske grener i 1960, 1961 og 1966, og vant mye annet også.

Hun var ei gladjente og brukte ordet «Jentut`n» om lagvenninnene på stafettlaget i VM i 1966. Jentut`n er Hemsedals-dialekt og betyr jenter. Dette ble et kjælenavn på landslags til jentene og de alle de jentene hun seinere trente. Hun var blant annet treneren for kvinnene som tok gull i 1968 i Grenoble, det ble gjennombruddet for norsk kvinnelangrenn.

Før henne, var det bare de tøffe gutta som var populære i skisporet og som man heiet på. Gutta som var tømmerhuggere og som kom gående på ski til konkurranser. Ingrid ville også som gutta syne inn ei plate, slik som de mannlige skiløperne gjorde. Hun sang inne i plate med tittelen «Jentut`n våre».

Ingrid var en kvinneforkjemper, ei tøff robust, modig kvinne som synliggjorde damene i skisporet, hun var en pioner. Hun tok opp kampen for de norske kvinnelige langrennsløperne og som også andre jenter med ski  på beina kan nyte godt av i dag. Hvor hadde Anette Sagen og Therese Johaug vært i dag om ikke Ingrid hadde kjempet for kvinnenes rett til å drive idrett, med ski på beina på lik linje med gutta?

Ingrid Wigernæs var datidens (på 60 tallet) Petter Northug, hvor hadde de andre skijentene vært i dag uten henne?

Smykket:  «Jentut`n»  925 Sølv klave, med to biter i treverk. Inspirasjonen var  tre-skiene man brukte før og her bli skiene et symbolet på alt innen skiidrett, både slalåm hvor man svinger seg rundt en skjæring, man står ned eller hopper i en bratt bakke. Materialer: Sølv, skjell og Cuta.