Hanna Marie Resvoll -Holmsen

 

 

        Hanna Marie Resvoll – Holmsen, Født 1873 i Vågå – 1943 i Oslo 

En arktisk pioner, botaniker og naturvern-forkjemper. Hun botanisert på Svalbard og gav ut den første Svalbard floraen. Hanna kjempet for varig vern av natur på Svaldbard og Norsk fjellflora. Hun var en viktig stemme mot oppdemningen av Gjende og Sjoa-vassdraget ved Besseggen i 1920.

Ved Gjendesheim ble det i 2009 satt opp en minnestein over «Grønn-strømpen», Hanna Resvoll-Holmsen. Hanna var i 1907 og 1908 den første som gjorde feltarbeid på Svalbar,  hvor ingen norsk botaniker hadde foretatt studier og fotograferte den artiske vegetasjonen. Hanna og søsteren Hekla, fra Vågå har begge satt spor etter seg i polar-historien, botanikken og kvinnehistorien

 

Smykket: "Svalbard livet" Det er Svalbard i Sølv, Bergkrystall, Ametyst, to Citriner og lær. Disse steinene er symbolene for de to teltene hun hadde på sine turer. Et for botanisering, og et til å bo i. Smykket jeg har laget viser Svalbard.  

    

Hanna Resvoll, født 1873 Vågå, død 1943 Oslo 

Botanikker, forsker, og plante-fotograf, første kvinne som deltok på vitenskapelige ekspedisjoner i 1907 og 1908 til arktiske strøk, Svalbard.  Hun ble en viktig stemme angående fredning av naturmangfoldet på Svalbard, når Svalbard-traktaten kom i 1925, som innebar fredning av sjeldne polarplanter.

Forsker og eventyrer. 

Norsk første kvinnelige Naturvern-forkjemper, naturforsker, botaniker, plante-samle, polarforsker og den første "Grønnstrømpe" som ville verne viktige natur i Norge og på Svalbard. 

Hun kjempa mot oppdemmingen av Gjende og Sjoa-vassdraget ved Besseggen. Hun var en av kvinnene som la grunnlaget for at Norge ble en polarnasjon, og den første naturforsker som brukte fargefoto til dokumentasjon.

Se innlegget mitt del 1, fra boka "Polarheltinner" om barndom, ungdomstid og utforskning. Her i denne boka kommer vi tettere inn på Hanna som voksen i\og hennes prosjekt., 

Svalbard: Hanna ble med på en forskningsferd sommeren 1907 til Spitsbergen, hun deltok som botaniker på Gunnar Isachsen ekspedisjonen, under ledelse av Adolf Hoel. Feltarbeidet var en del av hennes hovedfagsarbeid i botanikk. Det var 1.gang en botanikker skulle gjøre undersøkelser på øya.  Hun ble satt i land på nordvest-hjørnet av Spitsbergen, den 25 juli og etter 6 uker dro de hjem. Hun kunne gå i dager alene, med en Krag - Jørgensen rifle over skuldrene, samlet planter, presset dem og noterte jordsmonn og landskapet. Mange områder var ikke kartlagt, hun oppdaget nye arter. Hun tok mange bilder og ble oppfattet som en dyktig kvinne.  Kledd i mannfolk klær, med skjørt over.  

Et halvt år etter holdt Hanna foredrag om "Spitsbergens vegetasjon" planteøkologien og jordsmonn-forhold.  I mai 1908 var hun og Adolf Hoel i Paris for å knytte kontakter og studere den botaniske samlingen. Der traff de mange viktige personer.

Sommeren 1908, var hun ved Coles Bay, sør for Longyearbyen, ved Isfjorden. hun trengte mer arbeid til hovedoppgaven sin og ble med til Svalbard. Fyrst Albert av Monaco hjalp henne til å finansene oppholdet. Hun elsket livet med telt i ødemarken, alene. Hun botaniserte og fotograferte mye, også tok mange fargebilder og skrev en mengde reisebrev til Aftenposten, som gav inntekter. 

Det var vennen geolog Gunnar Holmsen som oppmuntret henne til å bli med til Svalbard som student i 1907, og turen i 1908 gav seg selv når målet var hovedoppgaven, Hanna var også på feltarbeid i Finnmark i 1909, 1910, 1920. Tok embets-eksamen og underviste ved Universitetet i Kristiania til 1921. Hanna og Gunnar giftet seg i 1909.

Fra venstre Hjalmar Johansen, Hanna og Gunnar Holmsen. 

Hun med sin 2. ektemann Geolog Gunnar Holmsen. De giftet seg i 1909.

En enslig kvinne blant menn på Svalbard

            

 Bilde er fra Hanna sin to telt på Coley Bay/ Colesbukta i 1908 her bodde hun i to måneder alene for å samle og fotograferte planter. 

Et telt til å sove i, og et telt til planter og utstyr/pressing av blomster og annet viktig materiale. Hanna elsket polar-somrene, i telt, lytte til villmarka, bølgeskvulp og fuglelivet. Somrene er korte og vinteren kom tidlig og bakken har vært frosset etter 29 august skrev hun. Polar-naturen og særlig den spesielle stemningen over den kalde naturen, elsket hun. Breene som kalvet, fuglene og havet og vinden som ble til storm.  Den 12 september ble hun hentet, da hadde det vært storm i flere dager. Å klatre i fjell var hun ikke redd for, og var like ved å falle langt en gang, men reddet seg med en hammer. Etter fallet var hun mest lykkelig over at fossilene var like hele. 

Hanna presset 700 ark med planter, og 200 glass med planter på sprit, og kasser med levende planter, pluss en frø-samling ble skjenket Universitet, botanisk museum. 

 I 1910 ble hun invitert til åpningen av det oseanografiske museet i Monaco, hvor flere av hennes planter ble stilt ut. Hovedfagsoppgaven i Botanikk ble ferdig, skrevet på fransk. Den ble seinere oversatt og publisert som "Svalbards flora" og ble grunnlaget for seinere bøker om plantelivet på Svalbard.  Hennes arbeid la grunnlaget og hun ble en viktig aktør når store områder ble vernet på Svalbard i 1932.

Hun skrev dikt, reisebrev, avhandling, artikler og holdt foredrag i fleng. Fra 1921- 1938 jobbet Hanna som dosent i plante-geografi ved Universitetet i Kristiania. Året1927 kom Svalbards Floraen ut, med hennes egne bilder. 

Naturvern og miljøvern i Norge: 

Hanna kjempa mot oppdemmingen av Gjende og Sjoa-vassdraget ved Besseggen på 1920 tallet. Hun ville bevare Gjende, Bygdin og Sjoa, og vant fram. Hun fikk tilnavnet, grønnstrømpe "Den første naturverner". Den 4 juli 2009 ble det avduket en minnestein over henne ved Gjendesheim.

 

På Svalbard fikk hun en elv, en slette og noen vann oppkalt etter seg mellom Magdalene fjorden og Kongsfjorden som ligger nord vest for Ny -Ålesund. Dieservatna og Diesetsletta. (Hun var formelt gift Dieset i første ekteskap, og het fremdeles det, hun ikke var skilt 1907) 

Tidsskriftet Naturfredning var Hanna redaktør for i 7 år. Hun kritiserte nyplanting av granskog og var opptatt av å verne den naturlige fjellskogen. Hun ble svært upopulær hos de som drev med skogbruk. Hanna torde å gå inn i konflikter, der industri ville kollidere med økonomi. Hun elsket uberørt natur, den virkning opplevelsen som natur har på sinn og helse, er viktig.

Hanna studerte Norske naturområder på Svalbard og Norsk fjellflora. Hun kjempa for vern av disse områdene og gav ut flere verk om naturen, og en etterlot seg en fotografi samling. På Nasjonal biblioteket finnes en egen Resvoll- Holmsen samling. Visstnok var Hanna også en dyktig akvarell- maler og malte blomster over alt og på alt av skatoll osv. 

Hanna hadde to sønner. Helge ble bare 29 år, han døde i Spanskesyken i 1923. Broren Per, født 1911. Sønnen hun fikk med Gunnar Holmsen.

Et legendarisk bilde av Hanna, som er med hver gang hun skal omtales, så hun er med i mitt smykke også. 

 Jeg har satt sammen disse to innleggene om Hanna til et mer nøyaktig bilde for meg å jobbe etter. I denne boka er det også mange personlige brev man kan lese.

Kilder: Anka Ryall har skrevet boka om "Hanna Resvoll-Holmsen, en arktisk pioner», utgitt i 2023 på Orkana Akademiske, kjøpt selv. 

og "Polarheltinner" av Sigri Sandberg Meløy, finner du her. .

Norsk polarinstitutt har utgitt Boka: "Natur bevart i Bilder av Hanna Resvoll- Holmsen". 

Hanna er en av kvinnene jeg har med på utstillingen "Håndlagde historier" i Vågå. Hun måtte jo med, siden hun var fra Vågå. 

Anne Stine Ingstad, laget til Galleri Ullinsvin utstillingen, 22 juni - 8 sept. i Vågå. 1:3 nye

  

                                Anne Stine Ingstad

 1918 Lillehammer - 1997 Oslo

Arkeologen Anne Stine og Helge Ingstad, kunne bekrefte saga-historien om Vinland. Arbeidet med tekstilfunnene fra utgravingene i Kaupang og Oseberg

Anne Stine Moe, fra Lillehammer, gift med Helge Ingstad (1899-2001). Ekteparet gjorde store oppdagelser og har satt spor etter seg i verdenshistorien, med funnene av norrøn bosetning etter Eirik Raude og sønnen Leiv Eriksson på Newfoundland, Canada. Men, hvem fikk all heder, det var Helge Ingstad.

Helge Ingstads bok «Pelsjegerliv» imponerte den unge jenta Anne Stine, mannen hun drømte, beundrer og skrev mange brev til han. Hun var 18 år yngre enn Helge. Anne Stine vokste opp, på Lillehammer. Faren var jurist og forsvarer, han hadde mange oppdrag i bygdene oppover i Gudbrandsdalen. Anne Stine elsket å være med han for å se på all Bonderomantikken som det var mye av oppover i dalen, og spesielt i Sjåk og Lom. 

Anne Stine utdanne seg til arkeolog, og dro til Paris 18 år gammel i 1936, der møter hun Helge for første gang. Anne Stine og Helge giftet seg i mai- 1941, Benedicte ble født 1943. Anne Stine utdannet seg som arkeolog, tok magistergrad og fikk konservatorstilling ved Skogbruksmuseet i Elverum, 1960-61 i oppbygningsfasen. Helge var stadig på ulike ekspedisjoner.

Vinland-ekspedisjon, varte fra 1961-68, på leting etter spor etter Erik Raude, og sønnen Leiv Eriksson som han kalte Vinland. Helge var ekspedisjonsleder og Anne Stine arkeologen som ledet et internasjonalt team. Det første funnet i 1963 var åtte hustufter, og et spinnehjul. Det ble mye presse på saken når dansk arkeolog Melgaard påsto at Anne Stine hadde jukset, og at hun hadde tatt med spinnhjulet fra Norge. Anne Stine følte at hennes jobb ikke ble verdsatt og hun dro hjem. I 1968 fant Anne Stine en Ringnål og mange forlatte bosteder med koke groper og hustufter. De fastslår at dette var stedet der den Norrøne bosetningen slo seg ned, på L`Anse Aux Meadows som ligger i Labrador, på nordspissen av Newfoundland i Canada. Funnene bekreftet at vikingene dro til Amerika 500år før Columbus.

Disse funnene ble til mange intriger i miljøet, og Danske J. Melgaard fra Nasjonalmuseet hevdet han hadde informert Helge om dette i 1955 og vil ha ære, han også. Han kalte samtidig Anne Stine for en amatør. Det ble mye uvennskap, den tiden. Thor Heyerdal sto på sitt og mente Columbus oppdaget Amerika.

Det endte med at Helge Ingstad ble invitert og hedret for sitt arbeide med å finne verdifulle rester etter den norrøne bebyggelsen og Leiv Eriksson oppdagelse av Nord -Amerika. Anne Stine ble ikke invitert til festlighetene.

Vinlandsekspedisjonene hadde tatt på ekteskapet, og det skulle prege dem resten av livet. En del av det var nok alle konfliktene, og annerkjennelsen som ikke ble slik de hadde ventet i forhold til alt av hva de hadde jobbet med i mange år og funnet. Anne Stine følte at hennes funn ikke ble verdsatt. Newfoundland Universitet derimot, æret henne i 1969 med tittelen æresdoktor.

I 1977 ble Anne Stine statsstipendiat og startet arbeidet med tekstilfunnene fra utgravingene av Kaupang og Oseberg funnene. Boka «Osebergdronningens grav» kom ut i 1992. De var tre forfattere, arkeolog Anne Stine, (med 180 sider), arkeolog Bjørn Myhre og professor Arne Emil Christensen.

Hun skriver godt og engasjerende om de ulike tekstilene som ble funnet i Oseberg- gravkammeret, ved Tønsberg.

Det ble i 2001 oppført en skulptur av Anne Stine og Helge ved Viking-museet på Bygdøy. Utført av Ulf Aas. Det fikk ikke Anne Stine oppleve, hun fikk kreft og døde i november 1997.

Smykkene: «Hjerte banket for..». I halsen ei ringnål i sølv og ei sølje i sølv, med naturstein fra Mjøsa. Montert på bildet ikledd bunaden: Rondastakk og rutaliv. Bunaden som har vært i bruk i nord Gudbrandsdalen siden 1830. Ordet rond betyr striper. Ferdig montert A3.

Kilder:

Benedicte Ingstad sine to biografiske bøker om foreldrene. Boka, Oseberg Dronningensgrav, Wikipedia og div annet