søndag 23. august 2020

Smykke til Therese Bertheau,


Hommage til:
                 Therese Bertheau
Født 1861 Skjeberg - 1936
Tindebestigerske og Lærerinde den 1.ste kvinne som besteg Store Skagastølstinden -1894.

                                                 
  


Therese, ble født i Skjeberg.  Navnet Bertheau kom fra farens franske aner, han selv vokste opp i Tyskland. Faren var trelasthandler og ordfører. Han døde da Therese var tre år gammel, da flyttet familien til Kristiania. Therese tok guvernante eksamen i 1879, 18 år gammel. Det var den høyeste utdannelsen en kvinne kunne ta, det vil si å bli «Lærerinde». Hun fikk jobb på Nissen Pigeskole.  Universitetet åpnet for kvinner først i 1884. 

Hun var en ung kvinne som elsket å klatre i fjellet, hun var en «Tindebestigerske» som det het den gangen.
På slutten av 1800 tallet, det var en brytningstid hvor mye nytt ble aksepter at kvinner kunne gjøre. Men, moten var fremdeles gammeldags og upraktisk, kvinner kunne ikke klatre i bukser, man måtte klatre i skjørt og hatt. Litt anstendig skulle man være. Mange av kvinnen hadde bukser under og bandt opp skjørtene. Det var først i 1910 det ble akseptert at kvinner fikk bruke bukser, som korrekt utstyr når de klatret.

Therese som var den 1.ste kvinnen på Store Skagastølstinden i 1894. Store Skagastølstinden er 2405 meter høy og er Norges 3. høyeste fjelltopp etter Galdhøpiggen og Glittertind, men de to fjelltoppene er enklere og bestige. Det var skummelt og en gang dinglet hun i tauet og trodde sin siste time var kommet i 1901.
1902 var også året Therese ble valgte inn som 1.ste kvinne i Den Norske Turistforening som vara. I 1909 ble hun som første kvinne, invitert som medlem av Norsk Tindeklubb.
Det skulle gå 70 år før første ordinære kvinne fikk medlemskap der i 1979.

Bildet jeg har i bakgrunnen er et bilde innover mot Jotunheimen, der Therese likte seg. Hun søkte stadig nye tinder å bestige. Therese var et attraktivt klatrefølge. Det var mange utlendinger, særlig engelsk som var i fjellet og Therese var en språkmektig kvinne som underviste i både engelsk og fransk og var derved et fint språkmektig følge for utlendingene. Hun var seig og utholdende på de lange turene. Hun var en ildsjel for mye, særlig språk og naturopplevelser og godt humør. Hun var en sjenerøs og en positiv tur-venn, men kunne også eksplodere på fransk vis, sies det om henne.
Therese fortsatte å klatre til hun var nesten 50 år.  De siste årene mest på Kolsås, som ble et populært mål for mange. Hun fikk i 1896 oppkalt en fjelltopp etter seg i Lom. Toppen fikk navnet Tussetind, etter at hun besteg den. Hennes med klatrer Torgeir Sulheim synes det var for omstendelig med Theresetind. 
I år 1916 flyttet hun og søstera Elisabeth til Drøbak. Therese underviste litt, men oversettelse av bøker fra engelsk til norsk tok over mer og mer, Hun gav ut mye på norsk også til hun døde 74 år gammel. 


Smykket: Jeg har prøvd og illustrer Therese høyt oppe i fjellet, på en Kalsitt stein. Ellers er det sølv og en skifer stein.,
Smykket henger i en lær snor, men egentlig burde det ha vært et tau, men det fikk jeg ikke til å fungere.
Kilde: boka «Therese Bertheau, Tindebestigerske og Lærerinde» av Anne-Mette Vibe



BOKA  om:


Therese Bertheau, f 1861- 1936. 
En pioner i fjellklatring, hun besteg Store Skagastølstind i 1894 i hatt og stakk

 
Alle bildene er lånt fra boka. Dette av Therese tatt mellom 1897- 1909

Therese, en ung kvinne som elsket å klatre i fjellet, født i Skjeberg. Therese tok guvernante eksamen i 1879, da hun var 18 år. Det var den gang den høyeste utdannelsen kvinner kunne få på den tiden, det vil si lærerinne. Hun fikk jobb på Nissen Pigeskole. Vi er inne i en brytningstid og det skulle ikke gå mange år før Universitetet ble åpnet for kvinner i 1884. 

 Navnet Bertheau kom fra farens franske aner, mens han selv vokste opp i Tyskland. Han var trelasthandler og ordfører, men døde da Therese var tre år gammel. De flyttet da til Kristiania. 


Dette bildet viser at det var ikke bare Therese som var glad i å gå i fjellet. Bilde av to kvinner som vasker klær på Gjendebu sommeren 1896. Det er Alette Falck og Kristine Bonnevie (seinere professor i Zoologi). Det som er morsomt for meg er at dette bildet av Kristine, hun er oldemoren eller blir det tippoldemor) til mitt tantebarn Tora Bonnevie.


Selv om vi på slutten av 1900 tallet, en brytningstid hvor mye nytt ble aksepter at kvinner gjorde så var moten fremdeles gammeldags og upraktisk. Man kunne ikke som kvinne klatre i bukser, man måtte klatre i skjørt og hatt, litt anstendig skulle man være. Men, mange av kvinnen hadde bukser under og bandt opp skjørtene. Det var først i 1910 det ble akseptert at kvinner fikk bukser akseptert som korrekt utstyr når de klatret.

Bildet til venstre er fra 1906 og viser Therese og Asta Tønsberg som klatrer. 
Bilde til høyere er bildet fra The Graphics vist i Urd 8, mars 1902. Her fortelles historien om Therese som var den 1.ste kvinnen på Store Stagastølstind i 1894 og da hun dinglet i tauet og trodde siste time var kommet i 1901. Store Skagastølstind er 2405 meter høy og er Norges 3. høyeste fjelltopp etter Galdhøpiggen og Glittertind, men de to toppenen er enklere å bestige. 
1902 var også året Therese ble valgte inn som 1.ste kvinne i Den Norske Turistforening som vara. I 1909 ble hun som første kvinne, invitert som medlem av Norsk Tindeklubb. Det skulle gå 70 år før første ordinære kvinne fikk medlemskap der i 1979.



Dette bildet måtte jeg ta med, der sitter Therese foran Store Skagastølstind, tatt fra Dyrhaugstind. Utrolig så bratt, - ufattelig at det gikk, med hatt og stakk. Therese var et attraktivt klatrefølge. Det var mange utlendinger, særlig engelsk som var i fjellet og Therese var en språkmektig kvinne som underviste i både engelsk og fransk og var derved et fint følge. Hun var seig og utholdende på de lange turene. Hun hadde godt humør, var sjenerøs og var en positiv tur-venn, men kunne også eksplodere på fransk vis, sies det om henne.

Therese fortsatte å klatre til hun var nesten 50 år.  De siste årene mest på Kolsås, som ble et populært mål for mange. Hun fikk i 1896 oppkalt en fjelltopp etter seg i Lom. Toppen fikk navnet Tussetind, etter at hun besteg det. Hennes med klatrer Torgeir Sulheim synes det var for omstendelig med Theresetind. 
I år 1916 flyttet hun og søstera Elisabeth til Drøbak. Therese underviste litt, men oversettelse av bøker fra engelsk til norsk tokover mer og mer. Hun skrev mye på norsk også. Hun døde 74 år gammel. 

Therese var "lærerinde" av den gamle sorten, streng og krevde mye av elevene. Samtidig som mange husker henne som en ildsjel for mye, særlig språk og naturopplevelser. Hun var et år guvernante på Island i 1890, der lærte hun å ri og der fikk hun denne spesielle søljen som hun så ofte brukte. Se bildet til høyere. 

En veldig spennende og fin historie om en utrolig modig kvinne. 
Vel verdt å lese, både som kvinnehistorie, klatrehistorie og for de som liker å gå i den Norske fjellheimen. 



ca. 100 sider med fine bilder, referanser og kort oppsummering av Thereses bragder.
NB: Alle bildene har jeg lånt fra boka, for å vise hennes bragd

Takk til "Birte, med bloggen Jeg Leser" Det var hun som gjorde med oppmerksom på boka og til Anne-Mette Vibe, forfatteren som sendte meg boka.

Jeg manglet en slik sportslig frisk kvinne i mitt "Hommage til.." prosjekt, så jeg skal prøve å få til et smykke dedikert til henne, vi får se....

Smykke til Sonja Henie


Hommage til:
SONJA HENIE
Født 1912 - 1969
Skøytestjerne-isdanser, skuespiller, forretningskvinne,
mesen for moderne kunst- Henie-Onstad senteret

 


Historien om Hollywoods best betalte skuespiller «den gang», og norsk skøyte dronning!

Sonja, født 8. april 1912 fikk timer i ballett fra hun var liten hos kjente ballerinaer og begynte etter hvert å gå på skøyter. Hun var familiens midtpunkt og foreldrene forgudet henne og hun ble oppmuntret til å opptre fra barnsben av når foreldrene hadde gjester. De tilhørte overklassen på Frogner i Oslo. Faren drev kåpe og pelsforretning i Oslo og begge foreldrene hadde arvet mye penger. Musikk var viktig å lære, så pianotimer og trommer ble Sonja drillet i allerede som liten. Skøytene tok mer og mer av hennes tid, hun gikk ikke på skøyter som broren, men danset på skøytene. Hun vant som 10-åring NM i kunstløp.

11 år gammel var hun meg i OL i Chamonix i 1924, kom på 8. plass. Da besluttet faren at Sonja skulle slutte hun på skolen og familien dro til utlandet slik at hun fikk den aller beste trenerne, instruktørene og privatundervisning i skolefag. Sonja hadde talent og familien midler.
14 år gammel i 1927 ble hun verdensmester, hun hadde et nummer hvor dans og ballett var blandet sammen, det var noe helt nytt! 
Kong Haakon og Dronning Maud gratulerte henne og var stolte. OL 1928, i St Moritz vant hun og forsvarte tittelen i 1932 og 1936. Hun vant tilsammen 3 OL gull, 10 verdensmesterskap og 6 europamesterskap.

Faren Wilhelm og Sonja dro i 1929 til Amerika. Faren var forretningsmann og viste å sno seg. Han fikk i stand store arenaer hvor Sonja skulle opptre med skøyte-show og han krevde enorme summer i kontanter for Sonja og troppen deres. Sonja ble en kjendis med sine show som var helt nytt og de brukt store summer på kostymer og rekvisitter. Hun ble en kvinne man snakket om, hun ble en skikkelig kjendis i Amerika. 
Dette ble inngangsporten til alle filmene hun etter hvert spilte inn. Det var ingen dans på roser, det var beinhard jobbing for Sonja. Hun trente og hadde forestillinger hele tiden. Hun kunne være veldig sliten og aggressiv, hun hadde et voldsomt temperament.

Fra 1936 ble hun profesjonell skøytestjerne og Sonja ville bli skuespiller. Hun hadde spilte inn to norske filmer før 1929. Faren og Sonja ville satse på Hollywood, og fikk napp hos sjefen for 20th Century Fox. Det betydde enormt mye for henne økonomisk og hennes berømmelse, hun tjente fantastisk mye. Faren og Sonja var uatskillelige, han presset på og fikk de beste kontrakter over alt han forhandlet. Han kjøpte seg fram, leide arenaer og laget store annonsene. 
Sonja trente tropper på opptil 50-60 kunstløpere til showene, hun kjefta på Norsk hele tiden når noe ikke gikk etter hennes hode. Sonja hadde et stort problem, hun var så dårlig i engelsk, selv ikke intens trening hos spesialister som prøvde å hjelpe henne hjalp. Hennes tykke aksent slo igjennom at hun var fra Europa. Hun ville være den nye Greta Garbo, men på skøyter.

Faren døde plutselig i mai 1937, han hadde bankboksen full med dollar som Sonja forvaltet videre i farens stil. Showet i Chicago med ti tusen tilskuere gikk som planlagt. Sonja ble etterhvert det vi kaller stormannsgal, hun gjorde alt for penger. Reklamejobber og utnyttet mediene 100 %. I 1938 fikk Sonja en ny femårskontrakt med 160 000 dollar pr, film, med tre filmer pr. år. Hun ble verdens best betalte filmskuespiller rundt 1940.
Sonja ble slått til Ridder 1. klasse av St. Olavs orden i 1938, den yngste som noen gang har fått den. En idrettskvinne, et forbilde for norske idealer.

Sonja ble gifte med Dan Topping, 1940-45, en skikkelig playboy. Andre ekteskap med rikmannssønnen Winthorp Gardier varte fra 1949 -mai 1956. Moren, Selma var sterkt imot at hun enda en gang skulle gifte seg med en sosietets-boms. De hadde et skikkelig stormfullt ekteskap, han var alkoholiker og Sonja begynte også å drikke, -mye, -veldig mye.
Sonja var den alltid smilende, velstelte og opplagte damen som var full av energi, på isen, men, privat var hun er sur furie, særlig etter at hun hadde drukket ble hun forferdelig mot sine medarbeidere, moren og broren.  Sonja overtalte moren Selma til å underskrive testament på at hun skulle arve moren, broren ble arveløs når moren døde det ble uvennskap.Broren, Leif og Sonja ble fiende.

Sonja sitt tredje ekteskap var med skipsreder Niels Onstad i juni 1956. De var begge samlere av kunst. Sonja samlet på Rembrandt og Rubens, mens Niels samlet på abstrakt kunst som Picasso. Niels lærte henne mye om moderne kunst, derfor Sonja solgte sin samling og sammen kjøpte de mye ny moderne kunst. 
Allerede i 1962 begynte de å snakke om et Kunstsenter på Høvikodden. Det sto ferdig med høytidelig kongelig åpning 23. august 1968.  Det var et enormt prosjekt og for første gang sier Sonja: " Det som er mitt er også ditt".
Sonja ble syk i september 1968, hun fikk leukemi og døde 12.oktober 1969. Det var en storstilt begravelse med hele den Norske kongefamilien å tilstede.

Sonja Henie fikk aldri samme anerkjennelse i Norge som i USA, der hun ble ansett som den internasjonale mest kjente idretts-kvinnen gjennom historien og har en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Sonja ble ikke sett på med positive øyner under krigen i Norge, fordi hun hadde snakket og gjort Hitler hilsen til Hitler under en forestilling og gav Norge lite pengestøtte under krigen.


                                                               Smykket:

                                                          «Is kunst - kunst»

Den grønne kronen, en Chrysocolla fra Peru.
Sort marmor, er sporene i isen. De ble bredere og bredere i takt
med hennes karriere og formue.  Den hvite marmoren, ikke helt hvit, for var hun det?
 Sonja var en egosentrisk og vanskelig kvinne å samarbeide med, særlig på høyden av sin
Film-karrieren, hun var Hollywoods best betalte filmstjerne. Sonja var egen
og ustabil som det blå hav, særlig etter at hun begynte å drikke.

Hun brukte mye av formuen på eldre malerkunst, etter at hun ble gift med Niels Onstad fikk
hun øynene opp for moderne kunst. Noe jeg har videreført i det abstrakte uttrykk, med blått glass.
Ekteparet gav mesteparten av sin moderne kunst og mye penger til stiftelsen
Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden. Det åpnet i 1968.

Henie-Onstad Kunstsenter var møtestedet for oss unge, med ungdomsklubben «Hades».
En møteplass med mange mye aktivitet, flotte konserter, moderne lange jazzkonserter.
Fantastiske mange fine kunstopplevelser, både innen arkitekturen og konserter,

Musikken og all inspirasjonen dette stedet gav meg som ung.





                              BØKER JEG HAR LEST OM SONJA HENIE:

Dette var en mer beskrivende biografi om Sonja Henie (1912- 1969)

Jeg har skrevet om biografien som Sonja Henie sin bror Leif Henie har skrevet. Han trakk ned alle negative ting om henne som han kunne få ned og det opptil gjentatt flere steder tilsammen tre, fireganger fikk vi den samme leksa. Den var for farget av deres fiendskap fordi han ikke arvet henne.

Denne boka er mye mer en biografi og stemmer mer med virkeligheten, føler jeg. Den forteller om samtiden og dekker Sonja sitt liv på en litt mer anonym eller si rettferdig måte. 


Bildet av Sonja, 11år med skøytene, hun var med i OL 1924 i Chamonix.

Sonja Henie hadde et spennende og fantastisk liv på mange måter, men hun var en hardt arbeidende kvinne.  Hun hadde faktisk 4 karrierer i løpet av sitt 57 årige liv.
1. Hun var sports-jenta fra hun var 11år.
2. Hollywood - stjerne, den best betalte sies det
3. Forretningskvinne, hun drev alle skøyteshowene sine
4. Kunstsamler. Hun og mannen Niels Onstad står bak kunstsenteret på Høvikodden


Sonja Henie var en tøff gutte-jente allerede fra hun var liten, tålte alt og var røff.  Hun var en grossererdatter og familien hadde mange penger, så de satset alt på Sonja og hennes skøyter. Det har jeg skrevet mye om i den andre bokomtalen om Sonja, som broren har skrevet. Jeg tar ikke og repeterer det, se her.
Men noe særlig til barndom og ungdom hadde hun ikke, hun trente og levde et liv som voksen.
Sonja sin stor idol var ballett-danseren Anna Pavlova, hun så henne i 1928 i Oslo og etter det begynte hun den nye stilen, å danse på skøyter, ikke bare gjøre ulike kunstløp som gikk på ulike figurøvelser.

Allerede i 1920 går kvinnen inn på mennenes revir, både politisk, innen sport, kunst og yrkesliv. Det kan betraktes som en "Kvinnerevolusjon". Det var på en ny tid. Kvinnen kastet korsettet med snorer og spiler. Nå er det hofteholderen som skal holde strømpene på plass og brystholderen skal klemme brystene så flate som mulig. Skjørtene kryper lenger og lenger opp til knærne. Noe som betyr større bevegelsesfrihet for kvinnene og likestilling for kvinner til å drive med sport.
Kvinnemoten og Coco Chanel suser frem og kvinnen begynner å gå i bukser eller «Slacks" som det het.

Kvinnen skulle være slanke, solbrune og energiske. De skulle være kvinner i bevegelse, ikke kvinnebevegelse. Den amerikanske kulturen med sport og underholdning var kommersiell, den var industri. De fem største sports-kvinnene i verden er utenkelig uten den moderne amerikanske kulturindustrien. De fem som regnes som pionerer og var superstjerner den gangen var:
De regnes som litt umulige jenter, som gikk inn på guttas arena:
Molla Bjurstedt Mallory, tennis.
Suzanne Lenglen, tennis. 
Helen Wills, tennis (egentlig norsk)
Gjertrud Erdle, svømmer, svømte over den engelske kanal, på bedre tid enn menn.
Sonja Henie, skøyter. Ingen idrettskvinner ble så berømt som Sonja Henie. Allerede i 1929, 17 år gammel gikk hun under navnet «The American girl". Hun var sunn, frisk, sterk, slank, selvbevisst, målrettet og modig. Det eneste som var negativt var at hun så barnslig ut i ansiktet, men stilte i spektakulære antrekk. Kostymene var det moren som stod bak og hun var hennes store støtte i alle mange år. Etter USA oppholdet i 1930 ble hun mer fokusert på klær og "Sex appeal"

En del av Kvinnerevolusjonen er også Sigrid Undset, hun fikk nobelprisen i 1928, det var stort.


Fra et av is-showene hennes. Hun trente veldig mye, men slet med å holde seg slank.
Det sies om Sonja at hun var kald og hard, blank og glatt som stål. På sine skøytejern danset hun og laget den vakreste kalligrafi. dette brukte hun visuelt i mange reklamer, noe hun drev mye med. 

Allerede i 1936, 25 år gammel gikk hun sitt aller siste konkurranseløp. Hun var uovervinnelig og hadde gjort kunstløp til kunst, de andre var idrettsutøvere.

Sonja kom inn i Hollywood sin drømmefabrikk og var skuespiller der fra 1937 og spilte inn 12 filmer. Hun danset på isen til fengende musikk og fabelaktig dans og i en verden full av sladder, rykter og halvsannheter drev hun freidig og frekt fram både i film og forretning.

I 1938 var det avstemning blant amerikanske lesere om verdens mest populære personer:1. plass Charlie Chaplin. 2.plass prinsen av Wales og 3. plass Sonja Henie, 22år.  Da var hun var en godt betalt skuespiller og var populær i reklamen.

Sonja blir amerikansk statsborger i 1940 og gifter seg for 1.st gang med Dan Topping. I -42 må han ut i forsvaret og Sonja må lede bedriften hans. Drømme kvinnen i Amerika.
Men, alle var ikke like fornøyd med Sonja sitt syn på nazismen. Sigrid Undset som også opphold seg i Amerika, brukte derimot navnet sitt i Amerika og talte og skrev Norges sak. Sonja gav ikke en krone til Norge under krigen og var "venn med Hitler". Sonja var utrolig gjerrig og gav aldri driks, til noen, sies det. Både Sonja og Kirsten Flagstad var to store navn i Amerika, begge hadde sviktet og det var utilgivelig mange folk i Norge.

Etter krigen sank besøkstallene på kinoen, noe som også skyldes at TV kom for fult i Amerika. Sonja hadde mange skøyteshow i Amerika, og tjente mye.  I det 2. ekteskap med Winthorp Gardier 1949 - 56 begynner Sonja og drikke, noe hun ikke har gjort før. Hun har et voldsomt sinne og kjefter og smeller, men moren vad alltid ved henne side.


Dette bildet er morsomt med Fay Emerson, Sonja, Edith Piaf, Judy Garland og Ginger RogerDet står ikke når bildet er tatt men fra -50 tallet tipper jeg. 

Sonja drev med skøyteshowene sine og det etter 18 år drar hun hjem til det norske publikum og holder et show i 1953 og et stort show i 1955. Hun fikk kjempe god mottakelse og det virket som alt hatet mot henne, var vekk.

Modell av Kunstsenteret på Høvikodden, med arkitektene Jon Eikvar og Svein Engebretsen

Ekteskapet mellom Sonja og skipsreder Niels Onstad, skjedde i 1956. De var begge opptatt av kunst og var kunstsamlere. Sonja på 1600-1700 talls malerier, mens Niels samler på moderne Non figurativ og abstrakte kunst. Sonja selger sine bilder og sammen kjøper de inn mye moderne kunst.Sammen får de bygget Henie Onstad kunstsenter som åpnet i 23. august 1968.


Dette er den store åpningsdagen i 1968 på Henie Onstad kunstsenteret på Høvikodden 
Dette er en uke før bryllupet til Sonja Haraldsen og Kronprins Harald. Kong Olav i forgrunnen.
Sonja ser sliten ut, synes jeg. Hun hadde kreft og døde 12.oktober 1969, under en flyreise hjem til Norge.

Bilde av Sonja i 1928 og 1968

Sonja vant: 3 gull medaljer i OL, st. Moritz - 28, Lake Placid- 32, Garmisch-Parkenkirchen, -36.
6 Europamesterskap fra 1931-36, 10 Verdensmesterskap fra 1927-36 og 8 Norges mesterskap.
Hun spilte inn 12 spillefilmer fra 1937- 1958 

Hun var en av den første som kombinerte toppidrett og underholdning. Hun tjente millioner av dollar og var vår tids moderne idrettskvinne som endte som kunstsamler og mesen.  
Takk for flotte stedet: Henie-Onstad kunstsenter på Høvikodden!

Dette er ikke et resyme fra boka, men noe av det jeg ikke tok med i den første boka jeg omtalte: Min søster Sonja. Den er mer privat om henne, som søster.
Hvorfor jeg har lest disse to biografiene om Sonja Henie, er fordi jeg skal hedre henne med et smykke: "Hommage til....", i mitt prosjekt «Kvinneskikkelser»

Alle bildene er fotografert fra denne boka.
Utgitt på Pax, 2002
sider 268 + oversikt
Lånt på biblioteket






Historien om Hollywoods best betalte skuespiller og norsk skøyte dronning!

Denne biografien om skuespilleren og skøytestjernen Sonia Henie er skrevet av Leif, Sonja eldre bror sammen med Raymond Strait - han har skrevet flere Hollywood biografier.
Leif ønsket ikke å glamorisere Sonja Henies liv, men ville i denne boka fortelle ærlig hvordan dette livet var for Sonja, han og foreldrene. Det var slett ingen dans på roser.

Denne biografien har jeg lest, fordi jeg driver og lager et "Hommage til Sonja Henie" smykke, i mitt prosjekt "Kvinneskikkelser".

Leif var fem år når Sonja ble født 8. april 1912. Hun var familiens midtpunkt fra dag en. Sonja vokste opp med foreldre som forgudet henne og hun ble oppmuntret til å opptre fra barnsben av når foreldrene hadde fester i hjemmet, de var en skikkelig overklasse familie på Frogner i Oslo. Faren drev kåpe og pelsforretning i Oslo og begge foreldrene hadde arvet mye penger.

Sonja fikk timer i ballett fra hun var liten, hos kjente ballerinaer og begynte å gå på skøyter sammen med broren etterhvert. Musikk var det også viktig at hun lærte, så pianotimer og trommer ble hun drillet i som liten. Skøytene tok mer og mer av hennes tid, hun gikk ikke på skøyter som broren, men danset på skøyter.

Hun vant som 10-åring norgesmesterskapet i kunstløp. Allerede som 11 åring var hun meg i OL i Chamonix i 1924, (nesten 12 år), hun kom på 8. plass. Da Sonja var 11 år, sluttet hun på skolen og familien dro periodevis til utlandet slik at hun fikk de aller beste trenerne, instruktørene og privatundervisning i skolefag. Sonja hadde talent og familien midler.

14 år gammel i 1927 ble hun verdensmester i sin hvite klokkekjole, hvor hun hadde et nummer hvor dans og ballett var blandet sammen, det var nytt.   Kong Haakon og Dronning Maud gratulerte henne og var stolte.
OL 1928, i St Moritz vant hun også, og forsvarte tittelen i 1932 og 1936. Hun vant tilsammen 10 verdensmesterskap og 6 europamesterskap.


Faren Wilhelm og Sonja dro i 1929 med amerikalinjen til Amerika. Faren var forretningsmann og viste å sno seg når han kom dit. Han fikk i stand store arenaer hvor hun skulle opptre med sitt show og han krevde enorme summer i kontanter for Sonja og sin opptreden, med troppen. 
Sonja ble en kjendis med sitt show som var helt nytt og hvor det ble brukt enorme summer på kostymer og rekvisitter. Hun ble en alle viste om og snakket om, - en skikkelig kjendis. Dette ble inngangsporten til alle filmene hun spilte inn. 

Det var ingen dans på roser, det var beinhard jobbing for Sonja, hun trente og hadde forestillinger hele tiden. Hun kunne være veldig sliten og aggressiv, hun hadde et voldsomt temperament.

Fra 1936 ble hun profesjonell og Sonja var bevisst på at det var skuespiller hun skulle bli. Hun hadde spilte inn to norske filmer før 1929. Faren og Sonja ville satse på Hollywood, og fikk napp hos sjefen for 20th Century Fox, - Darryl Zanuck. Det betydde enormt mye for henne økonomisk og hennes berømmelse, hun tjente fantastisk mye penger.
Faren og Sonja var uatskillelige, han presset på og fikk de beste kontrakter man kunne tenke seg over alt, han forhandlet og firte ikke noe på sine krav. Han kjøpte seg fram, leide arenaer og laget annonsene.
Sonja hadde bare et stort problem, hun var så dårlig i engelsk, selv ikke intens trening hos spesialister som prøvde å hjelpe henne hjalp. Hennes tykke aksent slo igjennom at hun var fra Europa. Hun ville være den nye Greta Garbo, men på skøyter. Sonja trente tropper opptil 50-60 kunstløpere som skulle være med i showene, hun kjefta på Norsk hele tiden.

Faren døde plutselig i mai 1937, han hadde bankboksen full med dollar som Sonja forvaltet videre i farens stil. Showet i Chicago med ti tusen tilskuere gikk som planlagt. Sonja ble etterhvert det vi kaller stormannsgal, hun gjorde alt for penger. Reklamejobber og utnyttet mediene 100 %
I 1938 fikk Sonja en ny femårskontrakt med 160 000 dollar pr, film, med tre filmer pr. år. Hun ble verdens best betalte filmskuespiller.

Sonja ble slått til Ridder 1. klasse av St. Olavs orden i 1938, den yngste som noen gang har fått den. En idrettskvinne, et forbilde for norske idealer. Sonja var ikke sett på med positive øyner under krigen i Norge, fordi hun hadde snakket og gjort Hitler hilsen til han under en forestilling.

Sonja giftet seg med Dan Topping i 1940-45, en skikkelig playboy. Hennes andre ekteskap med rikmannssønnen Winthorp Gardier 1949 - mai 1956. Moren Selma var sterkt imot at hun enda en gang skulle gifte seg med en sosietets-boms.
 
De hadde et skikkelig stormfullt ekteskap og han var alkoholiker. Sonja begynte også å drikke, -mye, veldig mye. Hun var gjerrig gav ikke en krone i driks til noen, men kunne plutselig gi en ring eller et gullarmbånd til en hun likte.

Sonja var den alltid smilende, velstelte og opplagte damen som var full av energi, på isen. Men, privat var hun er sur furie, særlig etter at hun ble alko-lisert var hun forferdelig mot sine medarbeidere, moren og broren, som hun ble fiende med.
Boka dekker alt for mye om deres private feider. Sonja overtalte moren Selma til å underskrive testament på at hun skulle arve moren, og broren ble arveløs når moren døde.


Tredje ekteskap var med skipsreder Niels Onstad i juni 1956. De samlet begge på kunst, Sonja samlet på Rembrandt og Rubens, mens Niels samlet på abstrakt kunst som Picasso. Niels lærte henne mye om moderne kunst, så Sonja solgte sin samling og sammen kjøpte de mye ny moderne kunst.

Allerede i 1962 begynte de å snakke om et kunstsenter på Høvikodden. Det sto ferdig med høytidelig kongelig åpning 23. august 1968.  Det var et enormt prosjekt og for første gang sier Sonja: " Det som er mitt er også ditt".

Sonja ble syk i september 1968, hun fikk leukemi og døde 12.oktober 1969.Det ble en storstilt begravelse med hele kongefamilien tilstede.

Broren Leif arvet ikke et øre av henne, heller ikke Dorothy Howes som var hennes sekretær og håndlanger i 26 år. Alle smykkene hennes, skulle stilles ut på Henie -Onstad senter, men de forsvant i Niels sin familie. Resten ca. 40-50 millioner kroner arvet mannen Niels Onstad.

Sonja Henie fikk aldri samme anerkjennelse i Norge som i USA, der hun ble ansett som den internasjonale mest kjente idretts-kvinnen gjennom historien og har en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Denne boka er preget av at det er broren Leif som har vært med skribent og alle kranglene mellom dem. Men, jeg har funnet en annen bok om henne, så jeg skal lese den også for å finne ut om det stemmer at hun var så gjerrig, tøff, pengegrisk, sjalu og vanskelig som han beskriver henne.



Utgitt i USA,1985. Det var først i 2008 boka ble utgitt Juritzen, på ca 300 s. + svært mange bilder (2 foto fra boka)
Orginaltittel: Queen of ice, queen of  shadows
Sonja Henie og Niels Onstad skapte dette senteret "Henie- Onstad sentret", Høvikodden
Det er et fantastisk flott sted som har utviklet seg mye de siste årene også, med utvidelser og endringer. Det er fortsatt mange fine utstillinger der som er verd å se. 

Heisen, fra 1968 imponerer enda. Der har jeg i ungdommen tilbrakt mye tid, opp og ned til dramaklubben jeg var med i der og på ungdomsklubben Hades, som hadde lokaler i kjelleren. 
Henie- Onstad senteret var et sted vi hang i helgene, traff venner på kafeen og var på mange konserter. Det var bare konserter og foredrag det kostet å gå på, ellers var det gratis å komme inn der, slik er det ikke mer.

    
Fra nybygget, hvor man ser ut over fjorden! Jeg har tilbrakt så mye tid i det huset også seinere, da jeg var med å brodere Jan Groth sitt store sceneteppe til Det Norske Teater i 1985, da satt vi der å jobbet en hel sommer. (Bilde av meg og Jan under arbeid)

Smykke til Karen Blixen


Hommage til:
KAREN BLIXEN
Født 1885 - 1962
Dansk forfatter, dikter, story-teller og plantasjeeier i Kenya.




Om Karen Blixen
Karen Christine Dinesen født 1885- død 1962. Dansk forfatter, dikter og storyteller som brukte pseudonymene Isak Dinesen, Osceola eller Pierre Andrezel (til Krim sjangeren).
Karen ble født på Rungsted-lund på Nord Sjælland hvor farens familie var godseiere og offiserer, moren var fra en borgerlig slekt. Da Karen var 10 år gammel begikk faren selvmord eller "Fridøden" som det også ble kalt. Han var folketings-medlem og hadde fått kjønnssykdommen syfilis, den kunne ikke helbredes og det var stor skam. Karen vokste opp i trygge og fine rammer med sine søsken, mor og mormor på Rungsted-lund. Hun manglet aldri noe og hadde en sorgløs og ubekymret oppvekst.

Karen likte å skrive ned sine fortellinger som ofte ble komedien. Da hun var 18 år begynte hun på Kunstakademiet og gikk der i 2 år. Hun forelsket seg hals over hodet i baron Hans von Blixen-Fineche, men han fikk hun ikke. Tvillingbroren hans Bror ble hennes mann, de seg 14. januar 1914, samme dag som hun kom til Britisk Øst-Afrika. Hun ble Baronesse Karen von Blixen-Fineche.

De bodde i 4 år på en farm utenfor Nairobi. Så kjøpte de sin egen farm som fikk navnet: Karen Coffee Company Ltd. Karen sin mann smittet henne med syfilis. De ble separert 1921 og skilt i 1925. Karen møtte i 1918 den engelske storviltjegeren Denys Finch Hatton og det ble et langvarig kjærlighets forhold helt til han styrtet med flyet sitt 14. mai 1931. Hun ble tvunget til å oppgi sitt elskede Afrika og farmen. Karen forlot Kenya ettersom det var økonomiske depresjon og kaffehøsten hadde vært feilslått i 1929.

Hjem til Danmark og Rungsted- lund, som hun arvet etter sin mor, da hun døde i 1939. Det var først etter hjemkomsten fra Afrika at Karen begynner å skrive for alvor, som 50 åring. Hun skrev sine bøker på engelsk og oversatte de etterpå til dansk. Hun ble en respektert forfatter blant sine samtidige. Kan nevne at da Ernest Hemingway mottok Nobelprisen i litteratur i 1954 skal han ha sagt:"(Forkortet) det var tre andre som også fortjente prisen, Carl Sandburg, Isak Dinesen (Karen von Blixen-Fineche) og Bernard Benenson."

Karen døde i en alder av 77 år i 1962 hjemme på Rungsted-lund, det nå er delvis et museum.. Hun var mye syk etter at hun kom tilbake fra Afrika, og trist over barnløsheten, og etter syfilisen hun fikk fra mannen sin.

Smykket:  «Afrikaminner» Jeg har vært i Øst – Afrika, på Zanzibar og plukket korallene. De ble kastet på land av bølgene og var man tidlig ute, fant man mange fine før de ble tråkket i stykker av de folk på stranda. Jeg vet at man ikke skal ta koraller, men det var bare noen få jeg tok med, så man får ha meg unnskyldt.
Anhenget er en "Blondekorall" med en hvit mink som snor seg bakom og sølv. Dette smykket har mye symbolikk, men den enorme forskjell en på rik og fattig i Afrika. Karen elsket å bruke pels, og hun er svært ofte avbildet med en stor stola rundt halsen. Det var også topp moderne den gang, og hun frøs alltid etter at hun flyttet tilbake til Danmark. Det ligger hvite koraller "Fingerkoraller" langs den hvite lærsnora, festet med sølv og noen natur perler som dekor Materialbruken er det jeg ønsker å få frem i dette smykket, nært til Karen og hennes liv.

Filmer: «Mitt Afrika», bygger på selvbiografien til Karen som utkom i 1985 instruert av Sydney Pollack. «Babettes gjestebud», fra 1987 er en annen av hennes bøker som er filmatisert. Med handling fra Nord – Norge fra tidligere tiders klassesamfunn, nydelig.

Smykket til Britt Karin Larsen


Hommage til:
Britt Karin Larsen
Født 1945, Forfatter og poet bor i Elverum

En modig forfatter som skriver om våre nasjonale minoriteter, om taterne, skogsfinner,
           de ensomme og svake i samfunnet løfter hun fram i sine bøker.

  


                  
Vi har fem nasjonale minoriteter i Norge (Def: grupper med langvarig tilknytning til landet) Det er: kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, rom (sigøynere) og romanifolk(tatere). Norge har ratifisert Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter og Minoritetsspråkpakten, fra 1999.
Britt Karin har skrevet noen fantastiske bøker om romanifolket/ tatere og deres historie i Norge. Hvordan barn ble tatt fra foreldrene sine og plassert i barnehjem/fosterhjem og nærmest forfulgt. De har blitt behandlet og utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk fra norske styresmakter og det var lenge norsk politikk å utrydde egenarten, språket og livsførsel. Dette er skremmende historier om hvordan et folk har blitt behandlet i Norge.                                                                                                                                                                                     Akkurat som kvenene og sigøynerne, har romanifolket/tatere sitt eget språk: romani. Språket har en 500 år lang historie i Norden og er en viktig del av identiteten til romanifolket, på samme måte som samisk for samene og norsk for nordmenn. Språket stammer fra et ur romani språk som ble snakket på Balkan for rundt 700 år siden og før den tid på1300-tallet hadde det utvandret fra India. Derfor er det indiske innslaget i romani fortsatt tydelig. Mange romanibarn vokste opp uten å lære romani.  Den største forskjellen på fastboende og romanifolk i dag er jo selvfølgelig: Romanifolket reiser, har språket og de selger varene sine.                                                                                                                                                          
Om du søker opp ordet «tater» finner du ut at det betyr «fantepakk». De ordene tolker vi som kranglefanter og fyllebøtter. Det blir som å si at alle muslimer er terrorister, noe som selvfølgelig ikke blir riktig. Taterne regner seg som de mest troende/ kristne folkeslag i Norge og at de drev eller driver med avgudsdyrkelse er selvfølgelig noe tull.
Folket på Finnskogen, skogfinner har også Britt Karin Larsen skrevet en fantastisk bokserie om.Det folket har opplevd mye feiltolkninger og har mange myter som vi nordmenn har laget om dem.  Disse to folkeslagene blandes ofte sammen i vår dagligtale hverdag. Finnskogen regnes fra Aurskog til Trysil, men de vandret også innover mot Hadeland, Nordmarka og andre steder. Det mest av innvandring var ca. på 1630- 40 fra Finland, de drev svedjebruk. Granskogområder med høy bonitet, trærne hugges, tørkes et år eller to, så brenner det ned og i asken såes det rug i askelaget. Dette gav større avlinger en et tradisjonelt åkerbruk.                                                                                                                                                     
Skogfinnene tilhører språk-stammen, finsk- ugriske. De ble oppfattet som om at de drev med trolldom, men det var bruk av magi i den sjamanisme tradisjon. Der naturoppfatninger besjeles, dvs. man kommuniserte med krefter i naturen, gjennom ulike ritualer. Kjente håndverkstradisjoner som fremdeles er i hevd av skogfinnene er Neverhåndverket. En fletteteknikk av never som de brukte til sko, konter og mye annet, før i tiden.                                      
Barnebøker har også Britt Karin skrevet. En forfatter som spiller på mange viktige strenger for de svake i vårt samfunn.  Hun har mottatt mange viktige og prestisjetunge priser for sitt forfatterskap.

Smykket: «På Vandring» Her har jeg jobbet med en veldig synlig tematikk. De reisende på vegen eller er det skogfinnen som har fått seg hest. Hest med vogn i sølv. Naturlandskapet er av ulik steinsorter og 925sølv. 

Link til Britt Karins bøker jeg har omtalt: HER