Smykke til Gunvor Hofmo

Hommage til

Gunvor Hofmo

Norges mest betydningsfulle modernistiske lyriker,

1921-1995 smykke nr 2

    

                               

Gunvor Hofmo:

Allerede som ung pike like Gunvor å skrive skolestiler om hvordan hun hadde det. Den første skolestil man har fra hun er 11 år og bor i en skjev mur-gård, hun er redd for at den skal falle ned. Denne mur-gården var i Ila-dalen i Oslo, en virkelig dal. Det var et annet Oslo, stedet med små hytter og store mur-gårder. Gunvor drømte som ung om å bli gartner, men som 14 åring skjønte hun at det er litt slitsom yrket, så det ble handelsskolen.

Barndommen beskrives som en lykkelig tid sammen med en bror, en søster og hunden Bamse.(faren flyttet ut, da hun var 9 år) Ferien var fem uker på Snarøya hver sommer, det var paradis. Hun elsket å skrive og ville bli dikter.

«Ungdomstiden og krigen, var som et kaldt gufs av hat, vold og krig som strømmer imot oss fra alle land. Vi unge fikk ikke være aktivt med i diskusjoner om fremtiden, alle var opptatt av å drive med sport, film, teater, osv. mens jeg grublet over Øverlands dikt, sa hun». Øverland ble som en profet for henne.

Det ble krig og vanskelige tider, hun møter Ruth Maier, en jødisk jente fra Østerrike. Gunvor sa at hun var hennes   "tvillingsjel». Ruth og Gunvor fikk to år sammen før Ruth ble ført bort med fangeskipet Donau den 26. november 1942 fra Oslo og fraktet til konsentrasjonsleiren Auschwitz og  til gasskammeret. Dette hadde vært Gunvor sine beste og lykkeligste år av livet. Gunvor kom aldri helt over savnet etter Ruth.

Dette skulle prege Gunvor resten av livet, hun var mye ut og inn av psykiatriske sykehus, hun hørte stemmer.

I perioden fra 1953 – 75 tilbrakte hun på til sammen 11 år på sykehus.  Når hun bodde hjemme levde hun beskjedent og bortgjemt i Oslo. Hun utgav mange diktbøker, men viste seg aldri på forlaget og nesten aldri ute blant folk.

Astrid Tollefsen (1898 – 1973), var hennes gode venninne, venn, reisekamerat og tidvis samboer 1949 - 53. De delte hus på Sørlandet et par år og de skrev begge dikt. Astrid tilegner sin første diktsamling til Gunvor og roste Gunvor for all hjelp med utgivelsen.

Gunvor var ikke den eneste i familien som slet psykisk, broren Thorolf (1916 - 1977). Han slet med nervene og var ut og inn av Dikemark, i mange år. Gunvor var en stor støttespiller i hans liv. Søsteren Synnøve som ble kalt Tutta var også innlagt på sykehus, av tuberkulose på Vardåsen Sanatorium og på Gaustad sykehus fra 64-66.

Smykket: «Jeg skjærer meg på dette værelse»

Gunvor skrev mest dikt om sorgen, lidelsen, skyldfølelsen og menneskenes lengsler. Noe som tydelig kommer fram i smykket som er en illustrasjon til diktet. Sølv, naturstein fra Mjøsa (Gunvor og Ruth) og lær.

Jeg har laget før laget et smykke for å hedre Gunvor Hofmo, det er solgt. Dette er et helt annet dikt jeg har latt meg inspirere av og helt annen utforming, Dette er derfor merket med Gunvor Hofmo nr.2.
Se ingunkleppan.bloggspot for å se Gunvor Hofmo 1.

Jeg skjærer meg på dette værelse

ditt ansikt

dine bein

noen har fylt

minuttene

med skarpe egger

musikken er åpen

kniver

vendt mot meg

natten kommer med sverdet

peker på mitt hjerte

Smykke til Hannah Ryggen

HOMMAGE TIL

Hannah Ryggen

1894-1970 En betydningsfull kunster i det 20 århundre.

 Vev kunstneren som løftet billedveven fra dekorativ kunsthåndverk til ekspressiv billedkunst

Hanna Josefin Jønsson, kommer fra Malmø. Foreldrene kom fra arbeiderklassen, men de var opptatt av at barna skulle få en utdannelse. Hannah utdannet seg til barneskolelærer og jobbet i flere år som lærer. I 1916 begynner hun på et tegnekurs, etter seks år med undervisning/kurs i tegning og maling, dro hun til Dresden sommeren 1922. Der traff hun den norske kunststudenten Hans Ryggen, fra Ørlandet, Trøndelag. De ble etter hvert mann og kone og flyttet til Ørlandet inn i ei gammel kald husmannsstue, Hans (var odelsgutten, han sa fra seg odelsretten for å være kunstner). 

Hannah var en dyktig maler, men i januar 1923 finner hun ut at hun vil uttrykke seg i noe annet enn maleri. Hun vil satse på vevnader der farge og materiale blir til ett. Å veve billedvev kunne hun ingen ting om, men var svært opptatt av å lære seg langsomhetens disiplin, som hun sa. Hun plante-farget alt garnet selv og brukte de kunstneriske virkemidlene fra malerkunsten hun hadde lært i vevnadene. Hun tegnet skisser, men laget ikke mønster/ mal som hun jobbet med i bakgrunnen, men jobbet fritt og formet tekstilen underveis.Hennes stil er en miks av alt. 

I et intervju med "Håkon Bleken uttaler han bastant at hun er/var en like stor kunstner som Picasso". 

I vevnadene hennes finnes tekniske spor fra middelalderens store vevnader til ekspresjonisme og noen går mot et kubistisk uttrykk (som var i tidens uttrykk). Hennes bilder er originale. Veldig mange har sterke politiske trekk og har en stor slagkraft i uttrykket og farger. Man kan si de har en blanding mellom kunsthistoriske referanser med noen fotografiske trekk, som i en collage, fortellende og ornamentikken binder alt dette sammen til en helhet.

Hannah, Hans og datteren Mona, de var det vi vil kalle lut fattige. De hadde noen husdyr på husmannsplassen sin og Hannah hold kurs, for å tjene penger. Det var en ting hun var ekstremt opptatt av og det var at hennes billedvever ikke skulle selges til private, men at de skulle kjøpes inn til offentlige utsmykninger. 

Allerede på 30 -40 tallet fikk hun glimrende kunstkritiker av sitt arbeid. Hun vevde livet slik det var, hverdagen, livet på gården, på havet og ville vise hvordan menneskene i veven ble fremstilt som vanlige mennesker.  Hennes syn på urettferdighet, krig og politisk urett kommer tydelig fram. Mye av informasjonen og kunnskapen om det som skjedde ute i den store verden fikk hun via aviser. Hun skildret store internasjonale konflikter inn i vevnadene. 

  

På 40- 50 tallet var ikke vevnader kunst og hun ble sett på som "Kona til kunstneren Hans Ryggen". Hun ble kalt brukskunstner og heks, noe hun ikke satte særlig pris på. «For hun var Kunstner».

Krigshendelsene fikk de tett innpå seg, fordi på Ørlandet lå den tyske flyplassen. De var vitner til lange opptog med russiske og serbiske krigsfanger, de var utsultet på veg til tvangsarbeid. Begge var med i motstandsbevegelsen.  Hans ble i mai tatt av nazistene og satt på Falstad, og på Grini. Det ble et naturligvis vevnader ut av dette. En av vevnadene er som en drømmescene.

Den første innkjøpte vevnaden fra et museum som bare samlet på billedkunst var "Henders bruk" fra 1949. Da følte hun seg fri som kunstner. Hender kan gjøre både godt og ondt og hun minnes krigen og opplevelsene hun har derfra i motivet. Hun vevde dette teppet i protest mot Nato- medlemskapet.

Se min bokomtale av Marit Paasche, med Bilder av mange av Hannah sine arbeider

Kunstkritiker Tommy Olsson sine ord om Hannah: «En av Norges største kunstnere noen sinne. Jeg ser på dem som maleri, selv om det ikke er det. Hun var skolert i maleriet og det skinner igjennom. Hvordan hun brukte fargene, formspråket og komposisjonen".

Smykket: «Fiskerne på havet» En liten vevnad, av «Fiskerne på havet har jeg laget.
Vevnaden har jeg tenkt som en liten  illustrasjon til det harde livet på havet.
 Stein fra Mjøsa og resten sølv, fire gull sirkler.
 Smykket kan brukes som et halssmykke,eller man kan kneppe av halsdelen og det blir bare en nål. 

Se min bokomtale av Marit Paasche, med Bilder av mange av Hannah sine arbeider

Smykke til Herbjørg Wassmo

Hommage til

Herbjørg Wassmo

Født 1942, Øksnes i Nord Norge

Forfatter, skriver bøker fra sitt kvinneperspektiv og den nord – norske virkelighet

       

Herbjørg Wassmo har i sine bøker et særegent kvinneperspektiv og en sårhet som hun vil formidle. samtidig som vi kan drømme oss vekk i den nord-norske virkeligheten, som er vakker, brutal og noen ganger forferdelig. Det tok sin tid for henne å fortelle om sin egen oppvekst som kom i boka «Disse Øyeblikk» fra 2013.

Der skriver hun om et kvinneliv, hennes liv i roman form. Boka er sterk og vond,som hun selv har uttalt. Først etter at moren døde i 1985, kunne hun skriver om hvordan hun var blitt misbrukt av faren sin. «Jeg kunne nære på tatt livet av min far. Effektdrap, det kan hun skjønne» har hun uttalt!  

Faren var overgriperen, men han mistet kontrollen over henne som 12-13 åring. Hun og faren ble aldri forsonet. Du skal ikke tilgi en overgriper, mener Herbjørg som tydeligvis aldri kommer over smerten, skammen og løgnen som var mellom henne og faren. Hun synes det var en lettelse når faren døde, hun heiste flagget midt på natta. Det var godt når han ble begravet!

Det er denne fortellingen jeg har visualiser i mitt smykke.

Hun forteller om barndommen i Hamsunds rike, der hun vokste opp under fattige kår og ble gravid som sekstenåring, med gutten hun ikke vil gifte seg med. Hun kommer seg vekk og får utdannelse, mens sønnen blir tatt hånd om av moren hennes. En kamp om lengsel etter sønnen, skammen og følelsene om å være så veldig alene på jorda.  Herbjørg begynte i denne perioden å skrive og fikk med en historie i et ukeblad «Fra virkeligheten», men skrev under pseudonym så ingen skal få vite at det er henne.

Herbjørg tar lærerskolen, gifter seg og får barn, mann er helt god. Får et dikt på trykk: Hun gav ut første diktsamlingene «Vingeslag» 1976 og «Flotid" i 1977 år hun jobbet som lærer i Honningsvåg. Men det var først i 1981 når hun kom med romanen «Huset med den blinde glassveranda» som ble trilogien om Tora at vi skjønte at her var det en romanforfatter som hadde mye på hjertet.

På den tiden studerte hun Litteratur i Tromsø. Den ble nominert til Nordisk litteraturpris. Fikk kritikerprisen for boka. Hun synes selv den boka var en genistrek. Hun er veldig glad for at hun skrev de bøkene. Etter trilogien fikk hun Nordisk pris.

"Dinas bok" startet med en drøm som hun skrev heftig ned, sier hun. Det var så sterk fordi hun går helt inn i personen hun skriver om, det tok henne 9 år og skrive de tre første bøkene, det har kom ut en siste bok i serien for et par år siden.Det ble fire bøker.  Den er blitt filmatisert noe av stoffet. 

Hun fikk Gull-egg fra Gyldendal, tjente utrolig mye på 80 tallet og hun følte seg fri som kvinne.

Den røde tråden i hennes forfatterskap er "Det forsømte barn", det er hennes kampsak, det er sikkert. Selv om hun har skrevet i mange ulike sjangre som i boka «Et glass melk» som handler om trafficking. Historiske romaner med slektshistorie osv.

I 2007 ble Herbjørg Wassmo utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

Smykket: Viser tydelig en farsfigur som ser ned på datteren, det er steiner fra Mjøsa.

Mellom dem en mylonitt, det kaotiske hav og nord-norske fjell med en Calsitt.. Nederst skifer ellers er det 925 sølv og lær snor.

Smykket til Edith Sødergran

Hommage til:

         Edith Södergran

Født 1892- 1923

Hun var Finlands-svensk og regnes som den fremste modernistiske dikter fra Norden.    

 

           

Litt fakta om Edith Södergran:

Edith ble født i St.Petersburg av en far med svensk blod og finland-svensk mor. Når Edith bare var en baby flyttet familien til Raivola, på det karelske neset hvor Finland og Russland møtes. Som 15 åring fikk hun tuberkulose og måtte avbryte sin utdanning ved en tyskspråklig skole i St.Petersburg. Skolen som hun gikk på bygde på det litterære i sin utdanning, med også mye kunnskap om fransk, tysk og russisk litteratur.

Hennes oppvekst var dyster, faren som ikke hadde kontroll på økonomien og gikk konkurs. Han døde av tuberkulose i 1916, og familien hadde det vanskelig med å betale gjelden sin. Moren var svært intellektuell og støttet Edith i hennes interesser og valg. Det hevdes at de to levde hele livet sammen som i sølibat, med Edith på diet pga. tuberkulosen.

De første diktene begynte hun å skrive på tysk, hun var påvirket av dikteren Heine. Hennes store forbilde var filosofen Friedrich Nietzsche. Seinere ble hun påvirket av franske og russiske diktere rundt århundreskiftets symbolisme og dekadansen. Hun debuterte med samlingen "Dikter" i 1916. Den regnes som den første modernistiske svenskspråklige diktning. Edith ble ikke kjent i sin samtid, det er først i seinere at hennes dikt ble populære.

Hun skrev i et saftig og følelsesladet språk. Diktene hennes preges av en stolt og selvbevisst dikter-«jeg» og bærer et tydelig kvinnelig preg som har gjort henne til forbilde for mage kvinnelige diktere. Hun regnes i ettertiden som den store fornyeren av nordisk lyrikk og har vært en stor inspirasjonskilde i seinere tid for diktere som Karin Boye og Gunnar Ekløff som skrev i den stilen.

Edith Södergran, ble bare 31 år og mange av disse var preget av sykdom og fattigdom. Til tross for dette var mye i livet hennes positivt, og hun hadde en stor livsglede. I 1914 treffer hun som 22åring en mann på nærmere 40 år, en eldre herre med navn Hans Lijander.  Han var dessverre gift og bare opptatt av ett eventyr så det ble det ikke mer ut av.

Hennes dikt er innhyllet av myter. Hun var mystisk, den fremmede, den ukjente. Rett før sin død skriver hun til Elmer Diktonius at hun ikke vil la noe bli igjen til "Lik markene som skriver biografier". Hun brant egenhendig opp mesteparten av sine brev og manus. Men, hun etterlot seg en større samling fotografier, og det er derfor mulig å få noen visuelle glimt fra hennes "Hemmelige “liv.

Hun kom ut med seks diktsamlinger og en kom ut etter hennes død i 1925.

Smykket: «Edit og moren» 925 Sølv, naturstein (fra Mjøsa) som et fotografi, svart natur perle.

DIKTET:

Vi kvinnor

Vi kvinnor, vi äro så nära den bruna jorden.

Vi fråga göken, vad han väntar av våren,

vi slå våra armar kring den kala furan,

vi forska i solnedgången efter tecken och råd.

Jag älskade en gång en mann, han trodde på

ingenting….

Han kom en kall dag med tomma ögon,

Han gick en tung dag med glömska över pannan.

Om mitt barn icke lever, är det hans…